Da har eg begynt å lese ren politisk litteratur. Kanskje på tide. Første bok ble Høyre om, for en ny konservatisme av Torbjørn Røe Isaksen. Stortingsrepresentant fra Høyre, og nok en av de største fritenkerene på hele tinget. Han tar for seg det å skape en ny konservatisme som både kan spille på følelser til folk, og samtidig lage planer og sitte ideer i kontekst. Boken blir derfor veldig mye en barnebok i politikk. Der den drar inn mange tenkere og filosofer. Både Karl Marx, liberale og konservative. Om Venstre mangler noe, så er det en bok, om akkurat det samme temaet.
Som en bremsekloss i norsk politikk er det på mange måter rart å tenke på posisjonen til Høyre. Det begynte som sagt med et parti som ikke ville at Norge skulle rive seg løst fra Sverige, ikke ha stemmerett for kvinner og nei til folketrygd. Så hva gjør Høyre så spesielt at det har overlevd? Jo, det er konservativt, og i alle demokratiske land finnes det konservative partier. Det er en naturlig livsførsel å være konservativ. Konservativ politisk er ikke så lett, men under ordene forandre for å bevare har mange blitt frelst. Disse forandringene er det som også gjør at Høyre er den beste sammarbeidparteneren til Venstre. Det trekkes i mange av de samme trådene. Det skal eg komme tilbake til. Blant annet at alt i samfunnet ikke kan politisk styres for å bli riktig, er et fellestrekk.

Isaksen er ingen tilhenger av revolusjon, og da spesielt ikke den franske. Han er mer enig med Edmund Burke, og han sine syner på revolusjonen. Målene var flotte. Ved revolusjon og velt av monarkiet skulle folk få brød på bordet. Hendelsene var desverre ikke slik, for når ting blir så grundig veltet mister det sine dybder og meninger, og folk roper etter autoritære stemmer som kan få orden. Napoleon var denne mannen for Frankrike. Alle fraksjonen og de forskjellige løsningene på problemene i Frankrike hadde endt i en revolusjon som aldri stoppet. Ut fra dette kan en forstå det å være konservativ. Allikavel var Frankrike en tikkende bombe med en elendig monark, og et elendig system. De nye lovene var som luft, uten feste i noen insitusjoner eller folkemassene, og skapte ikke det samfunnet en så for seg etter revolusjonen. Konservative fikk rett, enn så lenge. Men når ideene spredte seg, og var grunnlaget for mange grunnlover rundt i Vesten, som i Norge kan en si at revolusjonen har bidratt til noe viktig. Hvor lenge skal eventuelt en konservativer holde tilbake utviklingen? Som retten at både menn og kvinner kunne stemme ved valg.
Dette over blir uviktig i dagens kontekst. På mange måter skiller den liberale politikken til Venstre (festtale politikken) og Høyre seg lite. Vi trekker mange av de samme trådene for å få norsk politikk til fokusere mer på inviduell utvikling, frihet og ansvar og felleskapfølelse. Rett og slett mulighet for den enkelte å ha størst mulig kontroll over seg og sine. Det spørs om alt har blitt for mye politikk i Norge, og ansvaret for å ta vare på seg selv minker. Når en ikke klarer å ta ansvar, mister en også friheten. I motsetning til den sosialistiske friheten som går gjennom at individet er fritt for alle plikter og ansvar over seg selv og andre, og at staten er den som finner de beste fellese løsninge. Så skal du som individ heller få ta valgene selv, og de fleste kan ta de beste valgene for seg og sine selv. Om noen gjør dårlige valg betyr det ikke at det er samfunnet sin feil, men heller en menneskelig egenskap. Der det er mennesker, vil det alltid begås feil. Det spørs hvor grensen til politisk styring av alt skal gå.
Som Isaksen så treffende skriver det:
Konservative har alltid understreket behovet for å sette grenser mot forhold som politikken bør gjøre noe med, og forhold den ikke bør gjøre noe med. Konservative ser samfunnet som noe mer enn staten. Viktige verdier i samfunnet må ivaretas av intitusjoner utenfor politikken, og derfor må politikerne la være å gripe inn med regelrett styring eller velment tilrettelegging. Det er verken er kvalitetstegn for demokratiet eller velferdstaten at stadig flere områder av samfunnet underlegges politisk kontroll, og stadig færre mennesker står på egne ben og er avhengige av det offentlige for å få hverdagen til å gå rundt.
Det er en kjennsgjerninger i det norske samfunnet å skylde på staten. “Blame the society”. Frivillig innsats i klubben til din datter er mangel på offentlig støtte, tro og kirkesamfunn er underbruk av departementene, og hvor bra et tilbud er ensbetydende med offentlig støtte. Som omsorg. Her står de liberale, og den mer liberal-konservative (tullebegrep for litt mindre liberal) delen godt sammen i Norsk politikk. Derfor er Høyre en god, og vitktig sammarbeidspartner. Det fryktes både av Arbeideroartiet, og FRP å ha et sterkt og fungerende sammarbeid mellom de to gamle kniverene. Å ha et forvirret Venstre, og å trykke Høyre opp mot FRP fungerer som en veldig god poralisering og snill/slem inndeling av norsk politikk. Noe som devserre demokratiet er lite tjent med. For enkeltes interesser overkjører individet.
Noen punkter for å understreke hva som gjør Høyre til den riktige sammarbeidspartneren:
- Markedet er ikke noe overinviduelt, men for å hjelpe individet.
Et fritt marked sprer makt, oppmuntrert til sparing og langsiktighet, belønner ærlig arbeid, og sikrer hvem som helst størst mulig grad av kontroll over sitt eget liv.
- Etikk, din frihet slutter der andre sin begynner
- Kunnskap, en skole som lærer deg å ta ansvar for din frihet
- Personlig ansvar, istedenfor alt kan løses med overføringer
- Staten sikrer folk frihet, men dikterer/styrer den ikke. (Du skal ikke drepe)
- De som trenger politikken mest er de som faller utenfor: Alle har de samme mulighetene. Trenger alle å få sponset medisinutgiftene fordi?
- Slanke velferdstaten. Våge å prioritere de som trenger det mest
- Tro på morgendagen: mennesker gjør verden bedre selv
- Materialismen kan aldri gjøre en lykkelig. Det er politikkens ansvar å forklare at penger ikke er alt.
Selv om Høyre vil forandre for å bevare, trekker denne forandringen i liberale retninger. Praktisk rettet har dette også andre invendinger, men på skattepolitikk, skole og omsorg er ikke partiene så ulike. Høyre underkjenner ikke det offentlige, selv om ansvar for seg selv er viktig. Personlig vil eg påstå at Høyre er den eneste reele sammarbeidsparteneren til Venstre. Venstre er opposisjonelle til både FRP og AP, og da burde det ikke lekes med disse to. Det er bare til å forvirre velgerene. Et sammarbeid med Høyre vil og løfte mye av det Venstre trenger å løfte. Verdier!
